The good and the bad!

Jeg byttet på et tidspunkt fastlege fordi h-n ikke så meg i øynene, faktisk heller ikke i ansiktet. Ganske korte og "kalde" kommentarer og ikke noe mer en absolutt nødvendig. En lege som kun hadde ører for sine egne tanker om saken og gav meg en følelse av ikke å bli hørt. Jeg opplevde h-e innesluttet og lei. Det var nesten som at jeg følte et behov for å spørre hvordan det egentlig gikk med h-n. 

Det er kanskje fordi jeg er terapeut selv at jeg er så opptatt av dette. Det er noen få elementære ting man ønsker fra folk rundt oss, og kanskje spesielt de som skal ta avgjørelser på våre vegne.

Det forundrer meg hvordan noen bare "har det", medmenneskeligheten. Og hvordan noen bare IKKE har det.

Det hjelper utrolig mye som pasient/bruker å bli møtt med åpne ører. Å bli lyttet til, trodd på, og hvor jeg kjenner at de gjør sitt beste for meg. Jeg har også kjendt på hvordan jeg skyndet meg veldig med å formidle årsaken til mitt besøk hos legen, da jeg vet de har dårlig tid. "Beklager at jeg er her, men..". 

Det opplever jeg også som terapeut er en etterlengtet ting hos mine klienter, at de har tid til å forklare og tid til å bli undersøkt. Tid til å få svar og stille spørsmål. Å få informasjon om plagene sine har en stor verdi og som jeg anser er en del av behandlingen. Er det farlig, går det over, hva kan gjøres osv. 

Dette med legen er et eksempel. Man kan nok trekke paralleller flere steder i hverdagen og livet. Det kan like gjerne være sykepleiere, kiropraktor, selger på butikken eller samtale med en venn.

Jeg forventer ikke all verden, men jeg ønsker å føle meg velkommen og få full oppmerksomhet den tiden jeg har. Såpass synes jeg vi kan forvente :-) 


Klem Aina