Jeg kan ikke!

Det skjer fremdeles alt for ofte at jeg hører om "kan ikke, bør ikke, skal ikke, må ikke". Vi setter begrensninger for seg selv, eller enda verre, noen andre har satt begrensningene! 

Det starter mange ganger med smerte/ubehag som gjør at vi verner om det som er vondt. Unngår bevegelser og kompanserer. Når vi har hatt vondt lenge nok søker vi hjelp av lege eller muskel- og leddterapeut. I en slik akutt smerte situasjon vil bevegelse begrense seg selv, og lite kan gjøre mye. Men så må det skje mer.

Det er vårt ansvar å "utdanne" klienten om deres smerter. Jeg tror oppriktig også at vi ofte gjør det, og i beste mening. Noen ganger blir forklaringen for avansert, andre ganger enkelt og greit forklart. Likevel skjer misforståelser og uheldige bilder males i hodet. Vi har også de som ikke aner eller mener verken bu eller bæ. Det er ikke nødvendigvis bedre.

Du har kanskje fått høre at du er skeiv her og der, svak sånn og sånn, smerte som vil være der alltid, lære å leve med.. Du kan også være en av de som har "prøvd alt" og slått deg til ro med at "sånn er det bare".

Med all respekt, noen får det bedre med å slå seg til ro i situasjonen. Lære å leve med smerter. Men alt for mange ganger har vi "prøvd alt" uten å være i nærheten!

Skap eksempelvis oversikt over søvn (kvalitet og mengde), næring, allergier, evt. uoppdagede diagnoser, sykdom, livet ellers, trivsel i jobb, familiesituasjon, økonomi, hendelser tidligere i livet, annet? Kan en mentaltrener hjelpe med tankesett og innstilling?


Leger og terapeuter skal være forsiktige med å spå fremtid og sjebne. Vi har ikke prøvd alt før alt er prøvd. Og det er så utrolig mange muligheter, hvor hver enkelt kan respondere så forskjellig på stimuli. Vi kan umulig konkludere så kjapt, verken på egne eller andres vegne, derfor har vi alt å vinne på å være ydmyke terapeuter, og ydmyke klienter! For å sette det på spissen, tenk på alle som etter sykdom og ulykker må starte helt på nytt. Kroppen er så enormt tilpasningsdyktig. Nervesystem, hjernen, muskler og ledd!

Noe som er skeivt KAN HA betydning, men TRENGER IKKE å ha betydning, for smerte. At man har det nå betyr heller ikke at det må være slik for resten av livet.

MR,CT, ultralyd og andre metoder kan være en effektive metoder for å påvise eller avvise patologi (alvorlige fenomen), forandringer i muskler, ledd, annet vev. Men forandringen trenger ikke å samsvare med smertenivå, og det er litt viktig å vite, at vi også har en hjerne som er av betydning for hva vi kjenner og ikke kjenner. Og den kan vi attpåtil påvirke!

Ryggen kan ha fått en "killevink", eller prolaps som kan gi en vanvittig smerte. Men ryggen har fremdeles kjempe-potensial for å bli smertefri, stødig og sterk! 

Det ER ganske dramatisk å sette begrensninger for seg selv, når bevegelse, trening, aktivitet er det som påvirker hjerne, nervesystem, muskler og ledd, mestringsfølelse, troen på å bli bedre, potensielt gir smertelindring gjennom kroppens egne systemer, bedre livskvalitet..

Leger og terapeuter kan mye og kan gi føringer for hva som er lurt å gjøre i og etter en akutt smertesituasjon (først og fremst med tanke på muskler og ledd). Men vi må også TENKE SELV, og se mulighetene. Det er så utrolig nyansert og derfor vanskelig å si at det er "sånn eller sånn". Men jeg vil oppfordre til å være på søken, være nyskjerrig på seg selv og kroppen.  Det er så skummelt når vi uten å legge merke til det, kun ser begrensningene. Vi skåner om smerten, beveger mindre, mister muskelmasse, blir svakere, kompanserer. 

Vi må prøve oss frem, utfordre, justere, og stimulerer. Vi må utfordre kroppen over tid og være TÅLMODIGE. Riktige øvelser, riktige doser til riktig tid. Noen skritt frem, noen tilbake, og så frem igjen. Din kunnskap, innstilling og motivasjon vil være viktig hele veien. 

Alle kan ikke gjøre alt, men alle kan gjøre noe. Litt vil også legge opp til mer.
Kroppen er sterk, svært påvirkningsbar og fantastisk!


Aina