Styrt av hormoner

Jeg lar meg fasinere veldig av hormoner, fordi jeg (og forsåvidt) alle dere andre, styres av de i større eller mindre grad. For meg føles det som to gode og to "onde" uker i måneden.

Om jeg skjønner rett, finner ikke ekspertene svarene i hormonprodukuksjonen i eggstokkene. PMS menes å årsakes av prosesser i hjernen.


Jeg er midt å tøffeste perioden av syklus nå. Jeg trenger ikke se på kalenderen, jeg får varsel nok gjennom kroppen. Noen ganger skriker kroppen PMS uten at jeg en gang registrerer at det er det som skjer.

Cravings. Jeg er ustoppelig. Kan spise alt! Denne runden røyk banan-twisten, som jeg egentlig ikke liker. Høres kanskje ikke så hårreisende ut, men det stopper liksom ikke der... :)


Passivitet. Jeg har fullt fokus på jobb, det er det eneste. Jeg trener helst hjemme, hvis jeg trener i det hele tatt. Jeg blir trøtt, sliten og umotivert. De kreative sidene mine lar seg vente. Jeg sitter heller gjerne hjemme en å gå meg en tur, være blant folk eller i aktivitet.

Destruktiv. Jeg ser ikke like lett de fine tingene. Jeg blir "fintfølende fornærma", og overtenker det meste. Denne "runden" ble jeg fornærmet fordi min kjære ikke tilbydde meg sprudlevann når han selv skulle ta seg et glass. Når jeg var yngre og bodde hjemme husker jeg at jeg begynte å gråte fordi mor ikke spurte om jeg ville være med på butikken. 

Oppmerksomhetssyk. Får ikke nok! Behovet for bekreftelse blir for meget. Av den grad at det er urettferdige forventninger til min kjære. Det beste jeg kan gjøre er å prøve å gi en "head up".

Sentimental. Gråter av alt. Dikt, sanger, for få klemmer og gode ord, tross at det nok ikke er store forskjellen fra de andre ukene. Hver gang vi møtes (gråter hver gang, men ekstra doser når det står på som verst). Sitter og spiser mokkabønner nå. De søte bønnene minner meg om mormor som gikk bort i sommer, så gråter jeg litt for det. 

Lett irritabel. Masete TV, for mange lyder, feil lyder, ikke få igjen glidelåsen på jakken, ting som faller ut av skap, datamaskin som henger seg opp, noe jeg ikke finner osv. 

Forbanna. Uten å skjønne hvorfor, for småting. Kommentarer, at noen mener noe annet en meg. Overtenkingen som jeg nevnte, igjen og igjen. Så blir jeg sint, så blir jeg lei fordi jeg ble sint..

Det kan være ganske altoppslukende når tanker, følelser og handling forandrer seg så mye i perioder. Jeg skjønner jo nesten ikke selv hva som skjer, selv om det skjer hver måned. Alle disse følelsene er så sterke at det er ganske vanskelig å bare ta seg sammen. Det nytter heller ikke å prøve å få andre til å forstå. Noen ganger skjønner jeg ikke min egen kropps signaler før tante rød står på døra med vill blomst. Da først blir plutselig alt mer logisk. Og jeg fortsetter, like uforberedt hver måned. Og selv om det er en fattig trøst, er det godt å vite at jeg kan henge det på en knagg.

Ekspertene kan si hva de vil, men PMS is real!


Kan du relatere? Kanskje har du noen gode kjerringråd. Jeg tar imot med åpent sinn :)


Klem Aina